Om tilbakeholdsrett

Markedsføringsloven § 12 jf. § 9 a.
Østlandske Autoberging v/Trond Fagersand (advokat Kjell Weiss-Andersen jr.) mot staten v/Barne- og likestillingsdepartementet.

(Regjeringsadvokaten v/advokat Ole Wetlesen Borge)
Matningsdal, Flock, Gussgard, Tjomsland, Schei

Østlandske Autoberging driver virksomhet med inntauing av ulovlig parkerte biler. Virksomheten går i korte trekk ut på at private vaktselskaper har inngått avtale med kommuner, fylker, stat og private grunneiere om å overvåke at det ikke parkeres på deres eiendommer i strid med skilt om parkeringsforbud. Ved overtredelse henvender de seg til fjerningsselskaper som f.eks. Østlandske Autoberging og gir dem i oppdrag å taue bort det ulovlig parkerte kjøretøyet.

Fjerningsselskapene, herunder Østlandske Autoberging, utøver tilbakeholdsrett i de inntauede kjøretøyene inntil deres krav i forbindelse med inntauingen er betalt. Våren 2003 klaget en bileier til Forbrukerombudet over at Østlandske Autoberging angivelig hadde inntauet vedkommendes bil. Med utgangspunkt i denne saken kom Forbrukerombudet til at vilkåret om å utøve tilbakeholdsrett var urimelig, og anmodet Østlandske Autoberging om å slutte å bruke det. Da det ikke ble oppnådd enighet, brakte Forbrukerombudet saken inn for Markedsrådet som i vedtak 6. november 2003 under henvisning til markedsføringsloven § 12 første ledd andre punktum jf. § 9 a nedla forbud mot bruk av dette vilkåret. Østlandske Autoberging brakte saken inn for Oslo tingrett som kjente vedtaket ugyldig. Tingretten kom til at § 9 a er begrenset til «avtalevilkår» – noe det aktuelle vilkåret etter tingrettens vurdering ikke er. Markedsrådet hadde dermed ikke kompetanse til å nedleggge forbudet, som etter dette ble kjent ugyldig. Borgarting lagmannsrett kom derimot til at Markedsrådet hadde kompetanse til å anvende § 9 a, og lagmannsretten var videre enig med Markedsrådet i at vilkåret er «urimelig». Høyesterett tok anken fra Østlandske Autoberging til følge. Som lagmannsretten kom Høyesterett til at det aktuelle vilkåret omfattes av Markedsrådets kompetanse etter § 9 a. Men i motsetning til lagmannsretten kom Høyesterett til at det ikke er «urimelig» – et kriterium som domstolene kan prøve fullt ut. Det ble vist til at da det er tale om inntauing av ulovlig parkerte kjøretøyer, har fjerningsselskapet fått besittelsen på lovlig måte. Videre ble det vist til at det er en nær sammenheng mellom besittelsen og de aktuelle kravene. Politiet har dessuten i alle fall siden 1950-tallet utøvd tilbakeholdsrett i inntauede kjøretøyer. I første omgang ble den utøvd uten lovhjemmel, men fra og med 1961 med hjemmel i motorvognloven – nå vegtrafikkloven § 37 siste ledd. Vegtrafikkloven § 37 første ledd bokstav c gir politiet – eventuelt kommunen etter særskilt tillatelse fra Kongen – kompetanse til å begjære inntauing i situasjoner som i stor utstrekning tilsvarer de tilfellene hvor inntauingen i dag skjer i privat regi. Men siden 1980-tallet har det offentlige nedprioritert slik inntauing med den konsekvens at den i dag normalt må skje i privat regi. Særlig disse forhold tilsa at fjerningsselskapene i kraft av sedvanerett har tilbakeholdsrett i de aktuelle kjøretøyene. Ved rimelighetsvurderingen ble det fremhevet at de aktuelle førerne enten forsettlig eller ved uaktsomhet har satt seg i den situasjonen som førte til inntauingen. Tilbakeholdsretten er dessuten nærliggende for dem. Høyesterett kunne heller ikke se at tilbakeholdsretten utgjør et urimelig press overfor den enkelte. Og dersom det ikke kunne utøves tilbakeholdsrett, ville lett utgiftene for de som uten protest betaler det avkrevde beløpet, øke. De hensyn som eventuelt kunne tilsi at vilkåret er urimelig, er at når inntauing skjer i offentlig regi, vil faren for at det ikke var grunnlag for den konkrete inntauingen være noe mindre. Dessuten hadde det vært ønskelig om det var etablert en klageordning. Disse forholdene kunne likevel ikke føre til at vilkåret er «urimelig». Tingrettens dom ble etter dette stadfestet.

Siden ble sist oppdatert: 02.03.2007, kl. 16:15.